Du er her:
Nedlastbare filer:Last ned kildefilLast ned pdf
KildekodePDF
Innledning til Hedda Gabler
ført i pennen av Vigdis Ystad
TILBLIVELSE
Da Ibsen vendte hjem fra Gossensass i september 1889 (jf. Bakgrunn ), må han ha vært i en spenningstilstand, for 13. oktober skrev han til fullmektig August Larsen ved Gyldendal forlag:
Det har ikke været nogen hvilens tid, jeg denne sommer tilbragte i Gossensass. Jeg har været stærkt optaget og havt mere end rigelig anledning til at gøre studier og iagttagelse blandt de talrige gæster. Det var højst interessant men i sine henseender også dybt oprivende. Jeg må nu først og fremst søge at finde ro igen og så sammenfatte og anvende lidt af det, jeg har erfaret.
Roen lot imidlertid vente på seg. I brev til Emilie Bardach skriver riktignok Ibsen 7. oktober (til norsk ved HIS):
En ny diktning begynner å demre i meg. Jeg vil fullføre den i løpet at denne vinteren og forsøke å overføre den glade sommerstemningen til den. Men i tungsinn vil den slutte. Det føler jeg.
En uke senere forteller han henne at han sitter ved skrivebordet uten å kunne skrive: «Nå ville jeg gjerne arbeide. Men kan det ikke. Min fantasi er riktignok i levende virksomhet» (brev til Bardach 15. oktober 1889; til norsk ved HIS). Det fulgte enda et brev som viste at Ibsen ved utgangen av oktober fremdeles ikke hadde begynt arbeidet med noe nytt skuespill: «De skal ikke være forstemt over at jeg foreløpig ikke kan dikte. I grunnen dikter jeg jo uten opphold, eller jeg drømmer iallfall om noe som, når det en gang er blitt modent, vil avsløre seg som diktning» (brev til Bardach 29. oktober 1889; til norsk ved HIS). I løpet av november 1889 kan det likevel ha løsnet. Mot slutten av denne måneden kan nemlig Ibsen fortelle Emilie at han er ivrig beskjeftiget med forarbeider til et nytt verk: «Sitter nesten hele dagen ved skrivebordet. Går bare litt ut om aftenen. Drømmer og erindrer og dikter videre» (brev til Bardach 19. november 1889; til norsk ved HIS). Hvor alvorlig man skal ta hans opplysninger til Emilie, er vanskelig å avgjøre, men det bevarte manuskriptmaterialet til Hedda Gabler ser ut til å bekrefte at Ibsen tidligst begynte å gjøre løse notater til et nytt drama i oktober 1889 (jf. manuskriptbeskrivelse til NBO Ms.8° 2638). Notatene er imidlertid av en slik usammenhengende karakter at det er tvilsomt om det dreide seg om noe egentlig planmessig arbeid (jf. nedenfor).
Det er bevart et stort materiale av notater og arbeidsmanuskripter til Hedda Gabler. Mye kan tyde på at skrivearbeidet denne gang gikk tyngre enn vanlig. Det skulle også gå lang tid før arbeidet skjøt virkelig fart, og det var ikke før sent utpå sommeren 1890 at Ibsen kom i gang med den egentlige utformingen av stykket.
Det er bare mulig å danne seg et noenlunde klart bilde av tilblivelsen gjennom detaljerte undersøkelser av manuskriptene (jf. Tekstkritisk redegjørelse og de enkelte manuskriptbeskrivelsene. Noen holdepunkter finnes i spredte dateringer i en del av manuskriptmaterialet. Jørgen Tesman hadde opprinnelig fornavnet Axel, mens Løvborg het Holger. Fru Elvsteds etternavn gjennomgikk endringer fra Rising via blant annet Elfstad til Elfsted. Også Juliane Tesman bar i en periode etternavnet Rising/Rysing. Ordet «vinløv» kom sent inn i manuskriptmaterialet, og det samme gjelder beskrivelsen av Hedda i sitt rideutstyr. For mer detaljerte opplysninger henvises til Tekstkritisk redegjørelse og de enkelte manuskriptbeskrivelsene, samt til faksimilene og transkripsjonene av manuskriptene i HISe.
Blant det eldste materialet som kan knyttes direkte til Hedda Gabler, er sannsynligvis to notisbøker (mer nøyaktig en notisbok og en notisblokk), NBO Ms.8° 2638 og 2639. De tidligste innførslene i Ms.8° 2638 kan være fra oktober 1889. Ms.8° 2639 inneholder et par steder datoene 7. april og 26. juni 1890 (jf. manuskriptbeskrivelsen). På grunnlag av disse dateringene, og med støtte dels i innholdet i disse manuskriptene og dels i annet manuskriptmateriale, kan man slutte at Ibsen i perioden fra slutten av oktober 1889 og helt frem til slutten av juni 1890 bare arbeidet med større eller mindre løse utkast, og at han ikke begynte noen konkret utforming av en sammenhengende skuespilltekst før i løpet av juli–august 1890.
Sommeren 1890 tok ikke Ibsen seg tid til noen ferie, han ble værende i München. Ibsen skriver i slutten av august:
Her nede har vejret været såre misligt i de sidste par måneder, regnfuldt og stormende med enkelte hede og kvalme dage iblandt. Jeg regner det således ikke for noget offer at blive i byen ved mit arbejde. Dette går jævnt fremad og vil forhåbentlig blive færdigt i betimelig tid (brev til August Larsen 24. august 1890).
Men andre distraksjoner enn været kan ha hemmet fremdriften. En av dem var den franske oppførelsen av Gengangere, som 29. mai 1890 hadde hatt premiere ved André Antoines privatteater, det naturalistiske Thétre Libre i Paris, og som resulterte i et gjennombrudd for Ibsen i Frankrike (jf. brev til August Larsen 27. juni 1890 og Carl Snoilsky 29. juni 1890; jf. også innledningen til Gengangere, under Oppførelser og Mottagelse av oppførelsene ). Til sin svenske venn Carl Snoilsky skrev Ibsen 29. juni at han egentlig hadde tenkt å tilbringe sommeren i Tyrol, men planen ble forandret på grunn av arbeidet med det nye skuespillet, «hvis fuldførelse desværre, af forskellige grunde, er blevet betydelig forsinket». Ibsen ser derfor ingen mulighet til å få «det fuldfærdige første koncept» ferdig så tidlig som ved utløpet av juli måned. To dager senere forteller han Fredrika Limnell at han har lagt til side «andet slags pennearbejde» for å kunne konsentrere seg helt om arbeidet med det nye stykket. Bakgrunnen for dette brevet var spesiell. Den danske forfatterinnen Laura Kieler hadde nemlig via Limnell bedt Ibsen avkrefte offentlig at han hadde benyttet Kieler som modell for Nora i Et dukkehjem. Ibsen avslo kategorisk å imøtekomme Kielers bønn og svarte at han ønsket å forholde seg taus og «blive udenfor» (brev til Fredrika Limnell 1. juli 1890). Denne henvendelsen utløste kanskje likevel større uro hos Ibsen enn han gir uttrykk for i sitt svarbrev, og kan ha vært en av årsakene til den forsinkede fremdriften i arbeidet med dramaet. Hvis Ibsen skrev Hedda Gabler med en modell for øye, kan Kielers bønn ha vært en ubehagelig påminnelse om hva et slikt modellforhold kunne føre til for modellen selv (jf. innledningen til Et dukkehjem, under Bakgrunn ). Et tegn på at tanken kan ha streifet ham, ser vi av et brev han skrev til Emilie Bardach 30. desember 1890, der han sier at han vil sende henne sitt nye skuespill: «Motta det i vennskapelighet, – men i taushet!» (til norsk ved HIS).
Det første arbeidsmanuskript til hele stykket (NBO Ms.8° 808) ble utformet så sent som i juli–september 1890. Det bærer tittelen Hedda (med etternavnet Gabler senere tilføyd) og inneholder to versjoner av begynnelsen av annen akt (den ene begynnelsen er overstrøket). Ibsen har datert arbeidet ved begynnelsen og slutten av annen, tredje og fjerde akt. Av dette ser vi at den opprinnelige annen akt ble påbegynt 13. august, og at den endelige utforming av denne akten ble avsluttet 15. september. Tredje akt ble påbegynt dagen etter, med avslutning 28. september. Fjerde og siste akt ble skrevet mellom 30. september og 7. oktober. Spesielt for dette arbeidsmanuskriptet er at Heddas pikenavn på et tidspunkt er Rømer, før det igjen rettes til Gabler. Mellom første og annen akt endres også Tesmans og Løvborgs fornavn fra Axel og Holger til Jørgen og Ejlert (jf. manuskriptbeskrivelsen). Dette skjer altså på et sent tidspunkt i skriveprosessen.
Mens Ibsen var intenst opptatt med arbeidsmanuskriptets annen akt, fikk han brev fra Emilie Bardach med beskjed om at hennes far uventet var død. Dødsdatoen var 29. august (Figueiredo 2007, 615). Det gikk en tid før Ibsen svarte henne. I brev 18. september unnskylder han seg (til norsk ved HIS):
Det nye, omfangsrike skuespillet som jeg beskjeftiger meg med nå, vil formodentlig være ferdig først i november, selv om jeg daglig, og nesten hele dagen, sitter ved mitt skrivebord.
Etter at den første gjennomskrivningen av stykket var ferdig (7. oktober), tok Ibsen fatt på bearbeidelse og renskriving. Heller ikke den gikk raskt. Ibsen meldte 26. oktober til August Larsen ved Gyldendal at han nå (nærmere tre uker etter fullførelsen av arbeidsmanuskriptet) var ferdig med halvdelen av renskriften, det vil si trykkmanuskriptet. I brev 22. oktober til Julius Elias sier Ibsen at stykket «næppe fra min hånd bliver færdigt forinden henimod slutningen af November». At han på denne tid arbeidet hardt, fremgår også av brev til Karl Hals 30. oktober: «Ikke en ledig time har jeg havt på flere måneder.»
Også arbeidet med trykkmanuskriptet har Ibsen datert i detalj, i form av innførsler i arbeidsmanuskriptet av 7. oktober. Av disse dateringene fremgår det at han var ferdig med første akt 22. oktober, at annen akt var ferdig 3. november, og at han begynte på fjerde akt 11. november. Det endelige og fullstendige trykkmanuskriptet var ferdig 16. november. I sitt brev til August Larsen 17. november meddelte Ibsen at hans nye skuespill «fuldførtes igår og […] manuskriptet afsendes imorgen […]. Efter gammel sædvane adresserer jeg pakken til Hegel. Men jeg forudsætter naturligvis at den, under hans mulige fraværelse, åbnes af Dem og at De da godhedsfuldt besørger det videre fornødne på sædvanlig måde.» Den 25. november takker Ibsen for Larsens melding om at manuskriptet er kommet trygt frem til forlaget.
Mot slutten av Ibsens arbeid med renskriften oppholdt den danske litteraturforskeren Julius Hoffory seg i München. Han var blitt erklært sinnssyk i 1889 (jf. Bakgrunn ), og må på dette tidspunkt ha vært i tydelig psykisk ubalanse. Ibsen uttrykker sin uro overfor Julius Elias i brev 19. november 1890 (jf. også brev 30. november):
Vor fælles ven professor Hoffory opholder sig for tiden hersteds. Hans bedring skrider visstnok fremad; men han er dog endnu ikke på langt nær ved sin fulde kraft. Han taler dog alligevel om at genoptage sine forelæsninger i Berlin […]. Dog håber jeg for hans skyld at han først rådfører sig med sin læge dersteds.
Da stykket endelig var fullført, må Ibsen ha følt en form for utmattelse. Den 20. november skrev han til sin franske oversetter Moritz Prozor:
Det er en ejendommelig følelse af tomhed for mig således pludselig at være skilt fra et arbejde, som nu i flere måneder udelukkende har optaget min tid og mine tanker. Men for resten var det jo godt at det fik en ende. Det uophørlige samliv med disse digtede mennesker begyndte nemlig at gøre mig ikke så lidet nervøs.